Norge har så vidt begynt å gå videre etter 22. Juli 2011 – men det er mange som vil bli stående – lenge.

Den 22. juli skjedde noe som vil forandre Norge for alltid. Vi som nasjon mister noe av uskylden når vi har fått vår første terrorhandling å bearbeide. Skylddelingen har så vidt begynt – og debatten som jeg tror er nødt til å følge, er fortsatt preget av at i hvert fall de på høyresiden er smarte nok til å vente en stund. For noen få vil den nærmeste fremtiden handle om sorgen og gleden ved å unnslippe – med indre følelser i konflikt, og vurdering om hva kan du vise til hvem.

For noen tusen andre er det igjen annerledes – nemlig de direkte og indirekte pårørende både etter Oslo og Utøya. For dem vil livet aldri mer bli det samme. Noen har mistet en mor eller far – og veldig mange flere har mistet en datter, en sønn, en søster eller bror. For dem er katastrofen så vidt startet – og de skal igjennom en rekke stadier før de er i nærheten av å ta fatt på noe som ligner et normalisert liv. Og så er det noen titusener som også i månedene fremover vil støte på ikke bare egne tanker om død og forgjengelighet – men også forvirring og frykt de kjenner i møte med overlevende, pårørende og etterlatte. Mennesker som virker ødelagte, tilbaketrukne eller altfor friske – etter vår mening.

For de overlevende og de direkte berørte vil det være til dels adekvat støtte å hente i det offentlige helsevesenet- hver dag støttes normalt mennesker i sorg og avmakt. Vi har et system som er tilpasset det for oss normale antallet mennesker med hjelpebehov. Og med tilpasset mener jeg grovt underdimensjonert, det tar ofte godt over et halvt år allerede å få lov til å starte å få hjelp. Jeg mener at det ikke er noen vits i å late som noe annet: Helsevesenet har ikke en snøballs sjanse til å yte meningsfull hjelp til de titusenvis som nå opplever store og små kriser i møte med andres og derigjennom egen død og skrøpelighet.

I flere av våre riksaviser, bl.a. mandag 8. august 2011 aviser står det ”Fastleger må jukse med diagnoser etter terrorangrepene” Saken er at gjeldende regelverk ikke gir anledning til å sykemelde mennesker ved for eksempel sorg. Og siden svært få av fastlegene har tid eller kunnskap nok til å henvise disse menneskene til tiltak og behandling som faktisk er virksom – så er responsen deres å sykemelde dem ulovlig. Hvis jeg antar at de fleste pasientene er normalt oppegående mennesker som leser hva hun/han skriver på sykemeldingen – så er de altså klar over at det som gjøres er ulovlig – at de ”skulker”. Terapeuten i meg tenker at å legge den egenerkjennelsen til de problemene som var grunnen til at de kom i første omgang – det er ikke hva jeg vil kalle nyttig. Jeg synes det er trist at hverken lege eller pasient klarer bedre. Og resultatet er at de unyttige, legene som skulle vært primærhjelperne, ikke bare øker kostnadene menneskelig og økonomisk ved å sykemelde antageligvis unødvendig og unødvendig lenge – de skyver den økonomiske kostnaden over på bedriftene som har ansatt de som har problemer.

Samtidig finner vi minst et par tusen verdifulle ressurser i form av privatpraktiserende psykoterapeuter klare til å hjelpe. De har utdannelser som og jobber som terapeuter med mange ulike navn; psykodrama, psykosyntese, kognitive terapeuter, eller som undertegnede, gestaltterapeuter. Selv om titlene er ulike, har de det til felles at de har spisskompetanse i å gi to av de aller viktigste ingrediensene som trenges: de har trening i å øke klientens oppmerksomhet, som er en forutsetning for å komme videre – og minst like viktig – de har tid og anledning til å hjelpe – i dag. Oppskriften på hva mennesker som er utsatt for større kriser og ulykker trenger, er godt forsket på og temmelig universell.

Så hva er problemet, er et betimelig spørsmål. En økonom kan si det så enkelt at det er tilbud – og det er etterspørsel etter tjenesten støtte i krise og hjelp til å komme videre. Allikevel vil mange tusen lide mer enn nødvendig, de vil være lengre sykemeldte, de vil ha høyere forekomst av depresjon og angst – og de ha lært at ingen kan hjelpe dem. Samtidig vil et tusentall terapeuter oppleve at kompetansen deres ikke blir sett, verdsatt eller brukt. Hvorfor i all verden er det slik i Norge?

Problemet er tredelt. For det første så handler det om mangel på informasjon. Selv har jeg ikke lest et eneste ord med forslag om å bruke –eller i det minste informasjon om at det finnes, et stort og villig støtteapparat der ute, klar til å brukes. Myndigheter og media synes ikke å vite at tusenvis av oppegående mennesker har sett det så viktig eller givende å jobbe med å få mennesker til å ha det bedre. Markedsføreren i meg tror de ikke ønsker å skape konkurranse for et allerede overbelastet system, selv om det virker ulogisk. Mennesket i meg tror de er for trege og for feige.

For det andre, så er dette psykoterapeutenes egen skyld. De sitter på hvert sitt kontor, og ønsker å hjelpe. Men sannheten er at veldig få av de som burde fått hjelp og støtte nå – er synske nok til å gjette at vi sitter og venter på å være nyttige. Blant mine Facebook venner er det hundrevis av terapeuter som kunne vært nyttige – men som ikke engang har postet en melding om at de er åpne for business. Markedsføreren i meg skjønner ingenting. Mennesket i meg tror de er for trege og for feige.

For det tredje, så er dette publikum sin egen skyld. Jeg vil påstå at antallet mennesker som er berørt direkte eller indirekte, og ikke har tilgang til Internett er svært begrenset. De fleste har brukt Google til å finne bilder av kjendiser og oppskrifter – hvorfor ikke til det som de nå trenger oppskrift til – den om å stable livet på bena igjen og komme videre med minst mulig skader mentalt, økonomisk og emosjonelt? Selv om media og myndigheter ikke gjør jobben sin med å informere dem godt nok – så er det viktig å selv ta ansvar for å finne hva de trenger. Kanskje er vi i Norge blitt for vant med at det som er viktig blir dyttet opp i hendene våre, selv om det åpenbarte ikke blir det. Terapeuten i meg tror det. Mennesket i meg tror det vil forandre seg.

 


Bioboks:
Remi Marents bor i Asker, jobber som psykoterapeut på StudioDay i Oslo og har hatt over 22.000 klienttimer de siste 9 årene. Han jobber spesielt med røykeslutt, vektreduksjon og angst/fobier.
 


 

About Remi Marents

Remi Marents jobber som coach og psykoterapeut, og tar imot klienter på Majorstua i Oslo, i Tønsberg og via telefon eller Skype Video. Hoveddelen er individuelle timer, men parterapi utgjør en stadig større del av virksomheten. Avhengig av hva klienten har behov for, brukes kognitiv terapi, hypnoterapi, gestalt-terapi og coachingmodeller. For Remi er ikke teknikker eller formater viktig- det eneste som er viktig er å oppnå de resultater som ønskes på en best mulig måte. De fleste klienter vil på sin første time få skissert eksakt forløp for timene; hvor mange, når og hva skal skje- og så er det opp til deg som kunde å bestemme om det passer deg å gjøre det på den måten. Du trenger ikke henvisning for å få time hos Remi Marents.